Iinas symaskinpoesi

0
467
Sett
"En morgen"

Jeg kom over Iina sin blogg, Symaskinpoesi for ikke lenge siden og ble imponert over hennes uttrykk. Dermed inviterte jeg henne til å skrive litt om seg selv og vise fram sin symaskinpoesi for Quiltemagasinets lesere og jeg har valgt å la Iina fortelle med sine egne ord. Bente Vold Klausen

Det gjennomgående temaet i mine bilder er håp. Jeg, i likhet med mange andre, har opplevd at livet ikke nødvendigvis ble slik en hadde tenkt seg. Hendelser, både store og små, setter sine spor hos oss alle. Å kunne formidle at lyset alltid vinner over mørket og at håpet finnes uansett hvor vanskelig livet kan utarte seg, er mitt høyeste ønske.

Jeg har drevet mye med søm, applikasjon og etter hvert også med tradisjonell quilting, men ble aldri helt bitt av quiltebasillen. Det var noe med å skjære ut like biter, sy dem sammen med millimeters nøyaktighet, gjenta det samme igjen og igjen, som gjorde at mine quilter aldri nådde nye høyder. Jeg trengte rett og slett friere tøyler og en større mulighet til å utfolde mine kreative evner. I løpet av noen få år, med start vinteren 2013, har jeg utviklet min egen stil innenfor Art Quilt. Det vil si, de første bildene laget jeg uten egentlig å vite hva jeg holdt på med.

I hodet hadde jeg bare noen vage minner om tekstilbilder fra min tid på husflidskolen, og et ønske om å sy, applikere, quilte bilder til et dikt jeg hadde skrevet.

Jeg brukte mine kunnskaper i søm generelt og quilting spesielt, og slik ble mine første bilder til. Jeg var i lykkerus over å ha funnet denne måten «å male» med stoff og tråd på. Først senere oppdaget jeg at det jeg holdt på med, kalles Art Quilting. Fra å ha sydd bilder til mitt eget dikt, utviklet ideene seg raskt videre. Jeg begynte å sy bilder til sangtekster, salmer, dikt, sitater fra litteraturen og Bibelen. Jeg viste fram bildene til mine venner på Facebook, slik jeg pleier å gjøre med alle mine håndarbeider. Art Quiltene mine fikk mange hyggelige tilbakemeldinger. En av dem var: «skal ikke du snart ha utstilling for kunsten din?» Kunsten? Utstilling? Ingen av delene hadde falt meg inn.

"The never ending happening"

Men tankeprosessen var satt i gang. En dag kom jeg på å kalle bildene mine for Symaskinpoesi og startet min egen blogg, «Iinas symaskinpoesi». Som en fortsettelse på dette, fikk jeg avtalt utstillingsplass hos Kreftforeningen på Hamar. Der kan man låne gallerivegger for en måneds tid av gangen. I februar 2015 stilte jeg ut min Symaskinpoesi for aller første gang. Det ble en flott opplevelse med mange besøkende og omtale i avisen.

Hvert bilde er et resultat av en personlig prosess. Tekstene jeg bruker som utgangspunkt, betyr alltid noe spesielt for meg. Jeg har alltid noen vage planer om hvordan jeg vil at bildet skal se ut, men disse planene forandrer seg fortløpende.

Symaskin-poesien blir til mens jeg klipper, skjærer og syr. Jeg tror ikke jeg har opplevd en eneste gang, at bildet har blitt slik jeg først hadde tenkt at det skulle bli. Ett slikt bilde, der planene stadig forandret seg mens jeg sydde, heter «Du lever», inspirert av et dikt med samme navn, skrevet av Hans Børli. Siden diktet nevner både kongler og skog, var det det jeg satte i gang med. Men den planlagte furuen ble til et tre med blader og blomster. Og da min kjære datter sa at konglen jeg hadde lagt mye arbeid i, lignet mest av alt på et beltedyr, forsvant også den detaljen. Og det var nok like greit. For budskapet i diktet er hverken kongler eller furutrær…

Da jeg var ungdom, sa jeg frustrert til min mor: «Uansett hvilken farge jeg har bestemt meg for på forhånd, er det alltid blått garn jeg har i posen, når jeg kommer ut av garnbutikken.» Og slik er det med bildene mine også. Om jeg ikke er veldig bestemt på forhånd og utfordrer meg selv til å bruke andre farger, blir det helst veldig mye blått.

Mine Art Quilter består i stor grad av biter som er så små at de fleste ikke ville kalt dem rester en gang. De minste bitene jeg bruker, kan være bare noen millimeter i bredde/høyde. Å skjære, klippe og feste biter, er tidkrevende og veldig artig på samme tid. Som eksempel kan jeg nevne bildet «Var inte rädd», der jeg brukte et par timer på å klargjøre de minste bitene på et område på rundt 5 x 5 cm – før stryking og quilting.

Alle bildene mine er frihåndsquiltet med maskin, som oftest over hele overflaten. Jeg har sett at denne teknikken, der motivene festes med frihåndsquilting, har mange navn. Det mest treffende jeg har funnet, er «free motion appliqué». Det hender at jeg syr for hånd, men i det store og hele, bruker jeg symaskinen.

Jeg holder meg stort sett til et abstrakt uttrykk, og prøver med nokså lettfattelig symbolikk å få fram budskapet. Jeg må ofte minne meg selv på at det er umulig å få en hel sang eller et helt dikt med i ett bilde. Det gjelder å prøve å få gitt uttrykk for stemningen og noe av essensen – hvilket i seg selv er utfordrende nok. Å skape kunst betyr å være i stadig utvikling. Selv om jeg sier at jeg har funnet mitt eget uttrykk, regner jeg med at det vil forandre seg med tiden.

Å skape min Symaskinpoesi, er av stor betydning for meg. Siden jeg alltid har et personlig forhold til tekstene jeg bruker, dreier dette seg om en arbeidsprosess med mange lag – både ved symaskinen og i tankene mine. Og likevel er det viktig, at også andre ser bildene – og ikke minst, finner noe i dem, som «treffer» dem spesielt. Selv om teksten er viktig for meg, er mitt ønske at det er mulig å glede seg over bildene, også uten kjennskap til de spesifikke ordene.

”Var inte rädd” (salme av Ylva Eggehorn)

Det hender selvsagt at jeg syr uten en bestemt tekst i tankene mine, bare fordi jeg har lyst til å gjennomføre en spesiell ide. Symaskinpoesi, det også! Det flotteste jeg opplever, er å høre at kunsten min betyr noe for andre. Det gjør inntrykk å høre, at å besøke bloggen min og å se på bildene mine, har gjort dagen litt lettere for en som sliter. Å bli takket for det vakre jeg skaper, ja, det gjør meg både glad og ydmyk.

Som navnet mitt avslører, er jeg opprinnelig fra Finland. Jeg er født i Helsinki, men flyttet til Bergen sammen med familien, da jeg var femten år gammel. Der gikk jeg det siste året av ungdomsskolen og hele videregående skole. I løpet av mine år i Bergen med skole, jobb og studier, gikk jeg også ett år på det som den gangen ble kalt husflidskole. Senere tok ergoterapistudier, familie og arbeid meg via Oslo til Hedmark, og her har jeg bodd i hele 25 av mine 40 år i Norge.

Forrige artikkelHekta på symaskiner
Neste artikkelCard Trick
DEL